INGRID LØNNINGDAL

Inn til beinet

Inn til beinet/To the Bone
Plotterprints
105 x 70 cm
2008

Inn til beinet

Han har slått en planke tvers over dørkarmen i kjelleren. Arbeidslyset gir harde skygger og vifteovnen durer jevnt. Midt i døråpningen henger reven etter bakbeina, pelsen er luftig og potene faste.

"Først trekker man et snitt fra bakbein til bakbein, knivspissen en halv centimeter inn. Ser du?" Pelsen hoper seg opp ytterst på bladet, håndbaken stryker kniven ren før han fortsetter. Små risp i det hvite laget nærmest kroppen får skinnet til å løsne fra beina, og når tanga kutter tærne, henger pelsen fritt fra lårene og ned.

På rumpa har det samlet seg et tjukt talglag, det er den feiteste reven faren hennes har sett. Hun har ikke noe å sammenligne med, men skraper forsiktig så det ikke går hull på skinnet. Kniven skal flå seg rundt halen innerst ved halerota, men hårene er lange og kommer i veien for sikten. Hun holder hardt i den mjuke pelsen så det blir en glipe inn. Han tar et godt grep, bruker tyngden sin og drar og trekker til halebeinet sklir ut. Uten hårene er halen en tynn orm. Så splitter han opp haleskinnet, slik at luften kommer til og hindrer surning.

"Nesten ingen kan flå lenger, men farfaren din jobbet en stund på revefarmen nede ved elva og var ekspert på dette. Visste du at han var reverøkter?" Hun rister på hodet, ser for seg busserullen, stokken, den tunge kroppen og buksene med press. Prøver å bytte ut bildet. Hender som jobber presist. Effektive bevegelser, sagflis for å holde fettet unna pelsen og konsentrert pust. Lav prat og halvåpne, oppslukte munner.

"Det står fortsatt igjen noen rester etter revefarmen, som du sikkert har gått forbi mange ganger. Burene stod spredt utover hele jordet og ned til veien, i lange rekker. Som guttunge tjente jeg penger på levering av abbor og trosteegg til fór, og jeg husker godt de ulike satsene. Det hendte jeg kom med striesekker fulle av fisk."

De blir stille og hun hjelper til med å trekke skinnet over magen. Hinnen som kommer til syne glinser og har et spredt mønster etter haglsalven. "Det vi gjør nå er bare grovarbeidet, prepareringen overlater jeg til en spesialist. Vi flår og salter slik at pelsen holder seg til han overtar, men før gjorde man alt selv. Saltet var dyrt."

Faren forteller historier hun aldri har hørt. De gjør seg ferdige med forbeina, skjærer seg forbi ørene og holder seg tett inntil hodebunnen. Nesebrusken kuttes av, og skinnet faller mot gulvet. Senere på dagen går de forbi skurene ved elva.


----------

To the Bone

He has fastened a board right across the door frame in the basement. The work light casts hard shadows and a fan heater is droning steadily. In the middle of the doorway, the fox is hanging by its hind legs, the fur is airy and the paws are solid.

“First you make a cut from one hind leg to the other, use the tip of the knife and make the cut half a centimetre deep. You see?”

The fur gathers up at the tip of the blade; he cleans the knife with the back of his hand before he continues. Little slits in the white layer around the body loosen the skin from the bones, and when the pliers cut off the toes, the fur hangs freely from the thighs down.

Around the bottom a thick layer of tallow has gathered. Her father has never seen such a fat fox, she doesn’t have anything with which to compare it. She scrapes carefully to avoid making holes in the skin. The knife should be led around the tail by its root, but it’s hard to get a good look, the hairs are long and get in the way. She holds the soft fur firmly, making a small opening. He gets a grip, and using his weight, pulls till the tale bone slides out. Without the hairs the tale is a thin worm. Then he notches up the skin of the tail, which allows air to enter and prevents the meat from going sour.

“Almost no one knows how to do this job anymore, but your grandfather worked at the fox farm down by the river for a while, and was an expert at this. Did you know he tended foxes?” She shook her head, imagines the old workman’s sweater, the stick, the heavy body and the creased trousers. Tries to swap the image with another. Hands working with accuracy, efficient movements, sawdust to keep the fat away from the fur, and concentrated breathing. Low talk and half open, absorbed mouths.

“There are still some remains from the fox farm, which you have probably passed many times. The cages were spread around the field, in long rows, all the way down to the road. As a boy I earned money delivering perch and thrush eggs, and I still remember the rates. Sometimes I arrived with burlap bags filled to the brim with fish.”

They grow silent and she helps pull the skin over the belly. The membrane that appears is shiny and there’s a pattern left by the burst of the shotgun. “What we’re doing now is just the spadework, I’ll leave the preparing to a specialist. We flay and salt so that the fur will keep till he takes over, but before one did everything oneself. The salt was expensive.”

The dad tells stories she’s never heard before. They finish the forelegs, cut their way through the ears keeping close to the scalp. The nasal cartilage is cut off, and the skin falls to the floor. Later that day they pass the sheds by the river.



Installation view 0047
Installation view, Inn til beinet, Rykk tilbake til start!, 0047 OSLO, Oslo, 2008.